Lokalt har det vært den lengste vinteren på 40 år. Selv hadde jeg innfunnet meg med at det bare skulle være vinter. Jeg hadde glemt at det finnes sol og varme. Snøen kom i slutten av oktober, fra og med november har kulda holdt et strengt grep rundt tilværelsen. Det skulle jeg utholde.
Et foto jeg kjøpte, av kunstneren Gry Hege Johansen i forbindelse med utstillingen Remembrance i fjor, minner meg på kuldas dystre oppdragelse. Umiddelbart ser jeg en kirkegård som er bekledd med snø. Bildet er tatt i botanisk hage. De små gravstenene viser seg å være lapper heftet på en pinne. Lappene artsbestemmer den enkelte plante. Plantene som jeg trodde var de døde. Så ligger de der under is og snø, venter på at solen skal komme.
Blomster kan begynne å spire under dekket av snø, det er uvirkelig for meg. Etter en lang dvale vil de freidig poppe frem.
Nå er det mars i min trapp - den går jeg opp, og den går jeg ned. Snart skal jeg løpe den ned, i spirende, ventende mars.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar