Det har gått 50 år siden den første kvinnelige presten ble ordinert i Den norske kirke. Betyr dette at kirken nå rommer det feminine?
Hva i all verden var det som gjorde at kvinnene ville inn på mannens arena? Hva var det som var så attraktivt? Hva tenkte de da de kjente kallet? Ble de glade, eller opplevde de det som et altfor stort krav fra Gud?
Kvinnelige prester står i de mannlige presters tradisjon, men jeg tenker at det må være langt viktigere å se seg selv i lys av Bibelens kvinner, ørkenmødrene, nonnene og misjonskvinnene, - kanskje kan man også sette de kloke konene inn i denne linjen?
Hvor går kirken i dag? Skal det feminine få plass? For meg handler det feminine om noe langt mer enn brødbaking, barnefødsler, kos og hygge. Det handler om et videre perspektiv, det som rommer og langsomhet. Dette står i skarp kontrast til vår tids idealer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar