ALLTID FREIDIG NÅR DU GÅR

Det er sommer, og vi går snart hver vår vei. Skolene avsluttes, mange tar ferie, vi går hvert til vårt før vi møtes igjen til høsten. Selv skal jeg flytte tilbake til Trøndelag etter 22 år i hovedstaden. Jeg skal begynne i fast jobb som prest etter tolv år som freelance og kunstner. Hvorfor og hvordan?

Å begynne å jobbe i kirken er for meg å overgi seg til noe jeg selv ikke kontrollerer. På samme måte som å gi seg hen til kunsten, er det å gå inn å ta ansvar i kirken, noe som krever at man velger vekk noe annet. Det høres og kjennes for stort ut – og slik er det mange som tenker om det å være prest - at det er noe stort. Jeg tenker annerledes. Det å være prest er å se seg selv som fryktelig liten i en sammenheng man selv ikke aner dimensjonene av.

Det er ut fra det lille man gjør og er – i et dypt engasjement – at vi blir mennesker - med hver vår unike historie. Med det lille vi har, skal vi kreve vår rettmessige plass.

MARS I MIN TRAPP

Lokalt har det vært den lengste vinteren på 40 år. Selv hadde jeg innfunnet meg med at det bare skulle være vinter. Jeg hadde glemt at det finnes sol og varme. Snøen kom i slutten av oktober, fra og med november har kulda holdt et strengt grep rundt tilværelsen. Det skulle jeg utholde.

Et foto jeg kjøpte, av kunstneren Gry Hege Johansen i forbindelse med utstillingen Remembrance i fjor, minner meg på kuldas dystre oppdragelse. Umiddelbart ser jeg en kirkegård som er bekledd med snø. Bildet er tatt i botanisk hage. De små gravstenene viser seg å være lapper heftet på en pinne. Lappene artsbestemmer den enkelte plante. Plantene som jeg trodde var de døde. Så ligger de der under is og snø, venter på at solen skal komme.

Blomster kan begynne å spire under dekket av snø, det er uvirkelig for meg. Etter en lang dvale vil de freidig poppe frem.

Nå er det mars i min trapp - den går jeg opp, og den går jeg ned. Snart skal jeg løpe den ned, i spirende, ventende mars.

FORELDRE SOM GUDSBILDE

Den lutherske kirke lever med en tradisjon uten ikoner. Nettopp den manglende billedtradisjonen gjør at de færreste lutheranere greier å forholde seg til Guds bilder. I luthersk tradisjon skal alt være logisk, helst politisk korrekt og gå opp. Denne tilnærmingen har avlet mange flinke prester, men flinkhet kan som kjent aldri komme livet selv i møte.

Fader Vår - hvilket forhold har vi til dette bildet? - Alle har vi vært barn, og alle har vi en mor og en far. Som barn er vi prisgitt våre foreldre, og vår skjebne ligger fra unnfangelsens øyeblikk i disse kjempenes hender. Vi stoler på dem, de gir oss mat, de straffer oss, de elsker oss, de svikter, de trøster, de er klagemur. En slik skildring av våre foreldrene er ikke ulik våre bilder på Gud. Det er mye som tyder på at vi lager oss bilder av Gud basert på erfaringer og referanser i den synlige verden.

Les hele artikkelen Hvem er Gud i Den norske kirke i Vårt Land 28. februar 2011, www.kristendom.dk Er kirkens ord blevet tomme? 17. mars 2011.

HELSE OG TRO

Helse og tro har gjennom historien vært nært knyttet. Mange trossamfunn lover god helse - til og med helbredelse fra alvorlige sykdommer. I Bibelen finner vi flere tekster hvor Jesus helbreder syke.

I forsøket på å bli frisk kan mennesker kjenne en sterk skyldfølelse dersom helbredelsen uteblir. De tenker at deres tro ikke er sterk nok. Enkelte blir så fortvilet at de ønsker å ta sitt eget liv. For noen går sykdom utover troen - andre opplever at deres tro blir styrket i møte med alvorlig sykdom. De kommer nærmere det livet handler om. Sangeren Eva Cassidy kunne for alvor tørre å satse på musikken da hun fikk kreftdiagnosen. Sykdom kan få mennesker til å miste livsfrykten.

Mennesker kan bli syke av sorg og savn. Å kutte forbindelser gjør vondt - forbindelser mellom mennesket og naturen, foreldre og barn, barndom og et voksent liv. I enkelte tilfeller har ikke mennesket noen annen mulighet enn å leve isolert fra det man aller mest ønsker. Där finns sorg som inte känns, synger Cornelis Vreeswijk i Deidres Samba. Det er kanskje den aller største smerten, den som ikke kjennes - en smerte som døyves av penger, hyppige mobiltelefonsamtaler, timer foran PC´n, lykkepiller etc. I et liv hvor det ikke er plass til naturens storhet, Gud, latteren og tårene - oppstår tomhet. Over lengre tid kan det føre til sykdom. Tør man begynne på en endring, åpner man for livet - da blir man sårbar.

EN ENGEL OVER SENGEN

Jeg har alltid tenkt at kirken tror på engler, helt til prinsesse Märtha begynte å snakke om det. Plutselig var det noe skammelig.

Mange jeg kjenner har hatt en engel over sengen som barn. Et kitschy bilde, men likevel noe som for mange har gitt en trygghet i oppveksten.

"Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet."

Denne salmen av Lina Sandell var også en del av min barnetro. Jeg tenkte at når Jesus og Gud ikke hadde tid, sendte de noen engler.

Senere skulle jeg våkne opp i vrede da jeg fikk bekreftet at ikke alle er trygge, ikke en gang jeg selv. Dette fikk jeg senere uttrykt i et bilde som heter "Engelen som skulle passe på." Et forholdsvis stygt bilde med krigen i Afghanistan som bakteppe. Paradoksalt nok ble dette bildet det mest populære på utstillingen. Kanskje fordi det uttrykte det mange tenker og føler?

Jeg tenker at religiøse ledere må være varsomme i sin ordbruk når de angriper prinsesse Märtha og hennes engler - ikke nødvendigvis for å beskytte henne - hun trenger å bli dratt ned på jorden - men fordi det er mange som har englene som en del av sitt trosliv. I den ortodokse kirke har man et naturlig forhold til det. De har til og med et englehierarki - her kan man vel ikke snakke om New Age? Det er snarere Old Age.

Å LEVE UTEN GARANTIER

Så skjer det igjen, jorden buldrer, og menneskene kan ikke slå tilbake. Det eneste som er sikkert, er at det vil skje igjen. Spesielt barna blir redde av bildene de ser. Hvordan formidle trygghet og håp i en verden hvor det ikke finnes garantier? Vi tror vi kan beskytte oss mot alt vondt gjennom vaksiner, forsikringspremier, rakettskjold og ny teknologi på alle plan. Dess mer vi beskytter oss, dess sterkere blir angsten. Når jordskjelv, flom og vulkanutbrudd rammer, blir vi minnet om hvor små vi er. Dette var også kunstnernes budskap på 1800-tallet: Det lille menneske i den overveldende naturen. Er det tid for ydmykhet for det som er større, for Gud, naturen? Er det tid for å se det sårbare i seg selv, i naturen og i sine medmennesker? Når voksne finner et indre ståsted, får barna noen å stole på.

Skrevet etter at Japan ble rammet av jordskjelv og tsunami.

HALLO, MASKEVENN!

Å bruke masker kan fungere som en mental ventil, og slik en mulighet til å komme i kontakt med det vi ikke vil vedkjenne oss. Karneval og Halloween er i vår kultur først og fremst forbeholdt barna. Arrangeres det for voksne, ender det ofte med et fyllekalas. I enkelte kristne miljøer har man døpt om Halloween til Hallo Venn. Dette fordi Halloween-feiringen i enkelt tilfeller har gått over styr. At den kommer ut av kontroll, har kanskje sin årsak i at man kommer i kontakt med ukjente krefter? Vi er i ferd med å glemme at det finnes en mørk side i mennesket. Derfor får vi oss ofte en overraskelse når det ubehagelige oppstår.

Karnevalet innleder på et vis fasten. Fastetiden er også en tid for maskene. Er vi i stand til å holde for oss selv det vi eventuelt måtte avstå fra?

DET FEMININE I KIRKEN

Det har gått 50 år siden den første kvinnelige presten ble ordinert i Den norske kirke. Betyr dette at kirken nå rommer det feminine?

Hva i all verden var det som gjorde at kvinnene ville inn på mannens arena? Hva var det som var så attraktivt? Hva tenkte de da de kjente kallet? Ble de glade, eller opplevde de det som et altfor stort krav fra Gud?

Kvinnelige prester står i de mannlige presters tradisjon, men jeg tenker at det må være langt viktigere å se seg selv i lys av Bibelens kvinner, ørkenmødrene, nonnene og misjonskvinnene, - kanskje kan man også sette de kloke konene inn i denne linjen?

Hvor går kirken i dag? Skal det feminine få plass? For meg handler det feminine om noe langt mer enn brødbaking, barnefødsler, kos og hygge. Det handler om et videre perspektiv, det som rommer og langsomhet. Dette står i skarp kontrast til vår tids idealer.

OM DET Å FINNE SIN EGEN HAGE

Å finne det stedet som fører til vekst og fruktbarhet er ingen lett vei. Selv har jeg kastet meg ut i det utrygge for å finne det jeg søker. Blant annet har to kunstneropphold i henholdsvis Reykjavik og Johnson, VT, vært viktige i denne prosessen.

Sett med egne øyne markerer oppholdet på Island en vending i mitt billeduttrykk. Med en forestilling om vulkaner, ild og flammer, forventet jeg å videreutvikle det dramatiske og barokke uttrykket.

I møte med øya stopper alt opp, og noe nytt finner meg. Naturen blir påtrengende. Jord, vann, lys svarer på meg selv. Jeg erkjenner at kunstnerens språk er fattig. Utallige former og farger ligger foran meg for å oppdages.

Tre måneder senere reiser jeg til Vermont, US. Den sterke grønnfargen overvelder meg, og jeg tenker: Kan jeg få maleriet til å forsvinne? Jeg tåler ikke farger, jeg tåler ikke kontraster. Jeg lar alt flyte. Uten definisjoner leter jeg etter formene.

En organisk liten form dukker opp. Jeg vet ikke hva det er - vann, frø, fisk. Den lever sitt eget liv. Robert Barnes kommer til mitt atelier. Han sier det er kunstnerens plikt å assimilere seg med omgivelsene.

Jeg forsøker å forene Island og Vermont, reiser hjem og fortsetter der. Mitt blikk isolerer naturen i kulturen. Jeg vandrer rundt i en stillstand av hjemløshet og tenker det er slik jeg finner min hage.

Denne teksten skrev jeg til utstillingen Min Hage i januar 2010

HØSTKYSS OM HØSTEN OG I LIVET

Å la seg berøre av naturen er viktig for en billedkunstner - områdene rundt Rakkestad byr på fantastisk natur. Jeg glemmer aldri bilturene til og fra Jar da jeg forberedte utstillingen Høstkyss. Nå er det mars, en av løkene jeg fikk på vernissagen har begynt å spire. Så kommer sommeren igjen:

Sommerhagen sto der frisk og innbydende, dag som natt. Høstnatten kaster skygger inn i vår hage, og for noen av oss blir den skremmende og uregjerlig.

Høsten kommer og slår sommeren i hjel. Det er tiden bonden pløyer og vender jorda. Det vi la til side, tas frem. Vi møter et mørke og en kraft vi hadde glemt. Sommerens lette berøring; svale vinddrag og søte farger, gir håp. Mørke høstkvelder minner om at sommerens elsker har dratt.

Det er tid for innhøsting. Modne, myke plommer som fristende kommer oss i møte, blader som skifter fra sin optimistiske letthet, til en dybde som setter verden i brann. Borte er de nye skuddene, det er tid for det som modnet. Vi høster det vi sådde.

Løken settes i jorda med forventning om en levende vår.

Denne teksten skrev jeg til utstillingen i Rakkestad Kunstforening september 2010

VEIEN

Jeg husker barndommens grusveier. Så godt det var med en gammel, slitt vei. Jeg kunne kjenne den glatte jordflaten mot mine bare føtter. På varme sommerdager kunne veien bli brennende varm.

Hver gang de fylte på sand for å holde veien vedlike, kjente jeg den nesten ikke igjen. Så var det bare å vente igjen - mange biler var det som måtte passere, før den ble fin og glatt igjen. Bare føtter var sommerens fottøy - etter en lang vinter var fotsålens hud sårbar, og jeg måtte trene lenge før huden ble hard og tålte smerten av skarpe småsteiner. På sensommeren kjente jeg ingen smerte. Senere skulle denne veien bli dekket av asfalt. Da døde veien.

Veien er et viktig bilde i menneskenes liv - i Johannesevangeliet omtaler Jesus seg selv som veien - Han er veien til Gud. Veiene på Jesu tid lignet mer på min barndoms vei enn vår tids travle asfaltveier. Det er veien av sand Jesus relaterer til - den langsomme, den som har tid, den med skarpe steiner, den med myk sand. Kanskje trenger vi moderne mennesker å vandre denne veien - legge asfaltens tomhet vekk.

OM Å STÅ I EN SAMMENHENG

Menneskene lever ikke for seg selv. Vi står i en større sammenheng - i et forhold til Gud, våre medmennesker, til fortiden og fremtiden. Her kan du lese et utdrag fra en kronikk som knytter noen tanker til en slik livstolkning:

Uten våre forforeldres religiøse ritualer, hadde det knapt eksistert stater, kunst eller kultur. Også i kristen tid sto kunsten, religionen og staten lenge i et gjensidig forhold, - noe utstillingen Sakrale Skatter fra Kreml har aktualisert. I renessansen begynner derimot de velstående familiene å etablere seg som oppdragsgivere. Dette er starten på kunstens løsrivelse fra det religiøse. Rasjonalismen skal for alvor gjøre det av med kunstens kilde. I romantikken makter kunstnerne igjen, gjennom naturen, å få kontakt med det sublime, - slik knytter de forbindelser mellom jord og himmel, fortid og fremtid.

Daglig kommer det skoleklasser, fra hele landet, til Nasjonalgalleriet for å oppleve bildene som stablet Norge på beina. For de fleste barna er det deres første besøk ved museet, og alt fra små fossiler i gulvet til store overveldende rom, er spennende. De er ofte opptatt av noe så enkelt som rammen rundt. Kan det være at barna peker på et viktigere element enn det de er klar over? Det er en utfordring å få barn til å begripe bildenes samtid og symbolikk. Den ærverdige, gamle bygningen er til stor hjelp for å knytte forbindelsen bakover. Når vi lykkes med å formidle denne forbindelsen til neste generasjon, gir vi barna en opplevelse av å stå i en større sammenheng.

Hele kronikken Historiske linjer kan leses i
Dagsavisen 24. desember 2010
http://www.nyemeninger.no/aabrenne/

DET Å HA EN RELIGIØS LENGSEL

Vi leter alle etter en helhet og en tilstedeværelse i våre liv. Hos mange er denne søken verken uttalt eller kjent på. Når vi ikke finner det vi dypest sett søker, gir vi oss over til det meningsløse. Å leve i meningsløshet er smertefullt for mennesket. Jeg tenker at kirkens utfordring er å møte mennesket bakenfor ordene og maskene. I høst fikk jeg oppleve og leve med utstillingen Sakrale Skatter fra Kreml. Dette inspirerte meg til å sette ord på det jeg opplever at vår kirke sliter med å favne:

I den ortodokse kirke har bildene og ritualene en sentral plass. Ingen har noen gang sett Gud. Derfor kan man ikke lage et bilde av dette udefinerbare vesenet. Når Logos blir menneske og tar bolig i blant oss, blir det derimot mulig. Den ortodokse teologien vektlegger Kristi guddommelige natur uten å avvise hans menneskelighet. Det er Guds menneskelighet som gjør det mulig å lage seg bilder av guddommen. I bildene og ritualene er det derimot Kristi guddommelige natur som vektlegges og formidles.

Gjennom ikonene får de troende del i et hellig felleskap. Engler og helgener er trygt og synlig plassert, og bibelhistoriene fortelles visuelt. Visualiseringen og aksepten av det usynlige gir de troende en mulighet til å komme i kontakt med det hellige - bakenfor ordene. Til forskjell fra oss feirer de ortodokse troende gudstjenesten sammen med både Kristus, englene og de døde. Det vil si; i vår kirke er englene og de døde tilstede i form av den brutte alterringen, altså i form av et fravær. Men hvordan er det mulig å forstå denne tanken uten å bli det forklart? Man kan le av prinsesse Märta og hennes engler, men er det ikke nettopp kirkens manglende anerkjennelse av folks religiøse lengsel, som avler denne type grupperinger?

Du kan lese kronikken "Guds bilder" i Klassekampen 27. november 2010 og
"Glemmer lutherske præster billedsproget?" www.kristendom.dk
14. desember 2010