Jeg har alltid tenkt at kirken tror på engler, helt til prinsesse Märtha begynte å snakke om det. Plutselig var det noe skammelig.
Mange jeg kjenner har hatt en engel over sengen som barn. Et kitschy bilde, men likevel noe som for mange har gitt en trygghet i oppveksten.
"Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet."
Denne salmen av Lina Sandell var også en del av min barnetro. Jeg tenkte at når Jesus og Gud ikke hadde tid, sendte de noen engler.
Senere skulle jeg våkne opp i vrede da jeg fikk bekreftet at ikke alle er trygge, ikke en gang jeg selv. Dette fikk jeg senere uttrykt i et bilde som heter "Engelen som skulle passe på." Et forholdsvis stygt bilde med krigen i Afghanistan som bakteppe. Paradoksalt nok ble dette bildet det mest populære på utstillingen. Kanskje fordi det uttrykte det mange tenker og føler?
Jeg tenker at religiøse ledere må være varsomme i sin ordbruk når de angriper prinsesse Märtha og hennes engler - ikke nødvendigvis for å beskytte henne - hun trenger å bli dratt ned på jorden - men fordi det er mange som har englene som en del av sitt trosliv. I den ortodokse kirke har man et naturlig forhold til det. De har til og med et englehierarki - her kan man vel ikke snakke om New Age? Det er snarere Old Age.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar