OM Å STÅ I EN SAMMENHENG

Menneskene lever ikke for seg selv. Vi står i en større sammenheng - i et forhold til Gud, våre medmennesker, til fortiden og fremtiden. Her kan du lese et utdrag fra en kronikk som knytter noen tanker til en slik livstolkning:

Uten våre forforeldres religiøse ritualer, hadde det knapt eksistert stater, kunst eller kultur. Også i kristen tid sto kunsten, religionen og staten lenge i et gjensidig forhold, - noe utstillingen Sakrale Skatter fra Kreml har aktualisert. I renessansen begynner derimot de velstående familiene å etablere seg som oppdragsgivere. Dette er starten på kunstens løsrivelse fra det religiøse. Rasjonalismen skal for alvor gjøre det av med kunstens kilde. I romantikken makter kunstnerne igjen, gjennom naturen, å få kontakt med det sublime, - slik knytter de forbindelser mellom jord og himmel, fortid og fremtid.

Daglig kommer det skoleklasser, fra hele landet, til Nasjonalgalleriet for å oppleve bildene som stablet Norge på beina. For de fleste barna er det deres første besøk ved museet, og alt fra små fossiler i gulvet til store overveldende rom, er spennende. De er ofte opptatt av noe så enkelt som rammen rundt. Kan det være at barna peker på et viktigere element enn det de er klar over? Det er en utfordring å få barn til å begripe bildenes samtid og symbolikk. Den ærverdige, gamle bygningen er til stor hjelp for å knytte forbindelsen bakover. Når vi lykkes med å formidle denne forbindelsen til neste generasjon, gir vi barna en opplevelse av å stå i en større sammenheng.

Hele kronikken Historiske linjer kan leses i
Dagsavisen 24. desember 2010
http://www.nyemeninger.no/aabrenne/

DET Å HA EN RELIGIØS LENGSEL

Vi leter alle etter en helhet og en tilstedeværelse i våre liv. Hos mange er denne søken verken uttalt eller kjent på. Når vi ikke finner det vi dypest sett søker, gir vi oss over til det meningsløse. Å leve i meningsløshet er smertefullt for mennesket. Jeg tenker at kirkens utfordring er å møte mennesket bakenfor ordene og maskene. I høst fikk jeg oppleve og leve med utstillingen Sakrale Skatter fra Kreml. Dette inspirerte meg til å sette ord på det jeg opplever at vår kirke sliter med å favne:

I den ortodokse kirke har bildene og ritualene en sentral plass. Ingen har noen gang sett Gud. Derfor kan man ikke lage et bilde av dette udefinerbare vesenet. Når Logos blir menneske og tar bolig i blant oss, blir det derimot mulig. Den ortodokse teologien vektlegger Kristi guddommelige natur uten å avvise hans menneskelighet. Det er Guds menneskelighet som gjør det mulig å lage seg bilder av guddommen. I bildene og ritualene er det derimot Kristi guddommelige natur som vektlegges og formidles.

Gjennom ikonene får de troende del i et hellig felleskap. Engler og helgener er trygt og synlig plassert, og bibelhistoriene fortelles visuelt. Visualiseringen og aksepten av det usynlige gir de troende en mulighet til å komme i kontakt med det hellige - bakenfor ordene. Til forskjell fra oss feirer de ortodokse troende gudstjenesten sammen med både Kristus, englene og de døde. Det vil si; i vår kirke er englene og de døde tilstede i form av den brutte alterringen, altså i form av et fravær. Men hvordan er det mulig å forstå denne tanken uten å bli det forklart? Man kan le av prinsesse Märta og hennes engler, men er det ikke nettopp kirkens manglende anerkjennelse av folks religiøse lengsel, som avler denne type grupperinger?

Du kan lese kronikken "Guds bilder" i Klassekampen 27. november 2010 og
"Glemmer lutherske præster billedsproget?" www.kristendom.dk
14. desember 2010